Budda har sagt; et disiplinert sinn er et lykkelig sinn. Dette var helt motsatt av hva jeg tenkte før i tiden. Jeg tenkte at frihet var å være spontan å gjøre akkurat det jeg hadde lyst til. Selv om jeg hadde en avtale var det helt greit for meg å omgjøre avtalen hvis noe annet dukket opp. Gjerne med en løgn om at noe annet var mye viktigere og nødvendig. Fordi det passet meg og var viktig for meg, uten å tenke på at noen ble såret eller skuffet.
Jeg har minner fra skolen om å være disiplinert. Jeg fikk høre at jeg var udisiplinert da jeg satt urolig i klassen og at jeg skulka og at jeg ikke gjorde lekser. Jeg ble sett på som svak uten karakter. Militæret bruker disiplin som tukt, orden og lydighet. Dette tilla jeg også systemet i skolen og ble oppvigler og i protest. Det gikk til slutt utover meg selv fordi jeg fikk bunn karakterer i de fleste fag. Og det oppsto et hat til autoriteter.
To former for disiplin; Den militære, som er å underordne seg en felles ledelse, og den andre som er selvdisiplin som har å gjøre med fokus og å motivere seg selv.
Jeg tenker at å ha disiplin for seg selv er mest av det gode. Når det ikke er av det gode, så kan det være at man blir rigid og ikke kan endre på sine planer. Slik jeg selv gjorde da jeg trente på det meste. Jeg måtte ha minst tre økter i uka. Ved flere tilfeller trente jeg lenger enn planlagt og det gav gode følelser, men kom hjem til veldig sultne barn som fikk en altfor sen middag.
Av det gode mener jeg at det først er viktig å erfare hva som er bra for meg. Et eksempel kan være at huset ser ille ut og må ryddes og oppvasken tas. Kjenner på motstand og utsetter handlingen. Da jeg endelig får gjort jobben kjennes det fantastisk ut. Slik er det med yogaen også, gjennom erfaring vet jeg det er bra for meg, men kjenner ofte på frykt og derfor utsetter. Men etter hvert gjøre det til en vane å komme seg på matta, om jeg så bare får gjort fem solhilsner. Gode vaner gjøres til god disiplin som gjør godt.
Comments