Innen skipsfart handler stabilitet om et fartøys evne til å rette seg opp etter krengning. Et annet ord er "labil" – noe som er lett å velte, forstyrre eller endre. Det samme gjelder oss mennesker. Mental ustabilitet kan bety store svingninger i hvordan man har det med seg selv og andre. Der kjenner jeg meg igjen – særlig fra tida da jeg var ute og kjørte, og i den sårbare starten på tilfriskningen.
Bare det at folk så på meg, kunne kjennes som en trussel. Jeg ble redd, sint, truende. Impulsiv. Jeg tok ofte dårlige valg og følte at jeg aldri var der jeg skulle være. Redselen og angsten gjorde meg ustabil. Med en kriminell fortid hadde jeg alltid en uro i kroppen – frykten for å falle tilbake. Jeg måtte skjerpe meg for ikke å rappe noe når sjansen bød seg, men av og til glapp det – småtyveri og løgn var fortsatt en del av livet mitt.
Etter min siste behandling tok jeg et valg: jeg flyttet fra familien min. Vi hadde to små barn og to litt eldre. Det var brutalt, men nødvendig. Jeg måtte lære å ta ansvar for mitt eget liv. Jeg visste ikke engang hvordan man betalte regninger. Jeg åpnet aldri postkassa. Jeg var konstant redd, og kranglet daglig med kona om alt – økonomi, følelser, tillit, barna. Livet var kaos.
Men som man sier i maleryrket: "Det retter seg i tørken." Sakte, men sikkert, begynte ting å endre seg. Vi gikk i hver vår terapigruppe og håpet at det skulle ordne seg. Men det som faktisk skjedde, var at kona begynte å sette grenser. Det var uvant for meg – jeg var vant til å få det som jeg ville gjennom trusler og manipulering. Etter tre år ville jeg flytte hjem igjen, men da var ikke hun klar.
Så jeg måtte lære meg å leve på livets vilkår. Uten rus. Uten manipulasjon. Gamle John Einar ville ruse seg, og for å ikke bli ham igjen, måtte jeg bli ny.
Det begynte med det enkle: Å ha barna til faste tider. Si fra på en ordentlig måte hvis jeg måtte bytte. Ikke juge. Ikke manipulere. Jeg jobbet hardt for å la være å stjele, for å ikke snike på buss og trikk – for det trigget skam og nerver bare ved tanken på å bli tatt. Å stå i ubehag uten å rømme ble en daglig øvelse. Å møte opp presist til avtaler ble en stolthet – og er det fortsatt.
Etter hvert lærte jeg å be om hjelp når ensomheten og selvmedlidenheten meldte seg. Telefonen ble min livslinje. Jeg ringte også når kona og jeg hadde krangla – ikke alltid for hva jeg sa, men for hvordan jeg sa det. Med bannskap og utskjelling. Jeg lærte å si unnskyld. Jeg begynte å rydde opp – ikke bare i forholdet vårt, men inni meg selv.
Samtalene våre ble ærligere, tryggere. Vi fant fram til en gjensidig respekt. Jeg ransaket mine motiver. Hvor kom frustrasjonen fra? Ofte var det redselen for å si hva jeg mente. Jeg sa heller ingenting, lot det bygge seg opp – og så kom utbruddene.
Gjennom opprydningsarbeidet mellom oss, fant vi veien tilbake til kjærligheten som hadde vært begravd under kaos og smerte. Etter ni år fra hverandre flyttet vi sammen igjen. Og det gjør vi fortsatt – i fred og stabilitet.
Skipet var ustabilt. Men det krenga seg sakte tilbake.
Comentários