Det er to ting jeg umiddelbart tenker på når jeg hører ordet harmoni...
Det første er i musikkens verden, når toner klinger sammen på en måte som gir en opplevelse av orden, ro og skjønnhet. Da er det ingen dissonans,ingen spenning, eller toner som vibrerer i utakt som lager støy eller uro som forstyrrer freden i musikken. Det er da vi i musikken har det som heter konsonerende samklang, eller harmoni.
I den greske antikken mente de at det hersket harmoni mellom planetene. Sfærens musikk er harmoniske toner som ikke er hørbare for oss mennesker, men som planetens sfære mentes å frembringe under sin omdreining. Idealet var at denne harmonien også skulle herske i mennesket, i forholdet mellom kropp og sjel, og i klingende musikk.
Det andre jeg tenker på er balanse. Balanse i livet, i naturen, i verden og i universet.
For at harmoni kan oppstå så må det være en balanse mellom motsetninger. Motsetninger som til sammen utgjør en helhet. Vi trenger motsetninger for i det hele tatt å forstå hva noe er, og å ha glede av det. Vi trenger mørket for å forstå lyset. Vi trenger vinterens hvilefase for å sette pris på sommerens frodighet og energi. Uten skyggesiden av fjellet eksisterer heller ikke solsiden. Uten kvinnen eksisterer ikke mannen, og omvendt.
Vi trenger både sammen og i oss selv, et balansert forhold mellom den maskuline og feminine energien. Vi trenger alle de feminine kvalitetene kreativitet, intuisjon, omsorg, samarbeid og evnen til å være flersidig like mye som vi trenger de maskuline kvalitetene handling, dømmekraft, anerkjennelse og inntellekt.
Og er det ubalanse i motsetningene så vil det oppstå en dissonans, en uro som forstyrrer orden, ro, og følelsen av harmoni.
Vi trenger også en balanse mellom det parasympatiske- og det sympatiske nervesystemet, mellom aktivitet og hvile, fart og ro, og mellom mykhet og hardhet. Balansepunktet vil være individuelt, og jeg tror det må respekteres både av en selv og andre for at samklang og harmoni kan oppstå i seg selv, og i et samfunn. Vi må ut av meg og mitt, og huske på at alle har sin egen sannhet, sitt eget sinn og sitt eget unike balansepunkt mellom motsetningene, for å kunne oppleve harmoni i kropp og sinn. Vi må være nysgjerrige, spørre, lytte og undre. Istedenfor å bli frustrert og sint på dissonansen når den oppstår, kanskje vi heller kan være nysgjerrige på hva den skal lære oss. Kanskje vi kan bruke dissonansen som en påminnelse om at vi trenger likevekt av feminin og maskulin energi. Kan det være at det motsatte kjønn er her for å vise oss hvilke kvaliteter en trenger å integrere i seg selv?
Samtidig tror jeg ikke det er meninga at vi mennesker skal gå rundt i konstant harmoni her på jorda. For på samme måte som vi trenger dissonans og spenning i musikken for å virkelig føle når harmonien treffer, så tror jeg vi også trenger det i livet for å virkelig sette pris på stundene med skjønnhet og harmoni. Men når støyet og uroen blir så intens og tettbygd at harmonien aldiri slipper gjennom, da blir livet tungt og vanskelig å håndtere.
Så kanskje det vi egentlig trenger, på samme måte som vi trenger balanse mellom motsetninger for å oppleve harmoni, er balanse mellom harmoni og disharmoni, for i det hele tatt å kunne oppleve følelsen av harmoni…
Kommentare