Være myk, yte mykhet. Akseptere feil og svakheter hos andre OG selg selv. For kan man vise ydmykhet mot andre hvis man ikke er ydmyk mot seg selv? Hvis du ikke ser og aksepterer dine egne svakheter, men tror du alltid vet best, ser alt utfra din egen sannhet, da må det være vanskelig å vise mykhet og aksept ovenfor andre.
Det er ofte lett å se andres mangel av ydmykhet, også glemmer vi å se innover i oss selv og å reflektere over vår egen EKTE mykhet mot andre mennesker. For jeg tenker at det er den kjærlige genuine ydmykheten omverdenen vår trenger, selv når et menneske har holdninger og handlinger vi er sterkt uenig i, selv om det går i mot våre grunnleggende verdier og holdninger.
Selv synes jeg det er kjempevanskelig! Jeg har alltid sett på meg selv som ganske ydmyk. Men jeg har skjønt etterhvert at det er stort sett ovenfor de menneskene jeg har samme verdier som, eller mennesker med ufordringer, eller noen jeg synes har blitt urettferdig behandla, eller som jeg føler omsorg og kjærlighet for. Mennesker jeg opplever som arrogante og belærende, altså mennesker jeg selv ikke opplever som ydmyke, har jeg ikke hatt så mye mykhet for, men mer oppgitthet, sinne og frustasjon.
Så har det vekka noe inni meg i møte med de innsatte som deltar på yoga i fengslene. Det er mennesker som har gjort kriminelle handlinger, noen mindre alvorlige, men også noen veldig alvorlige. Jeg ser en hardhet som mykner til litt og litt i møte med yogaen og omsorgen de får gjennom praksisen og nærhet til noe annet enn det harde, tøffe de er vant til. Plutselig ser jeg det indre lille uskyldige barnet som personen en gang var. I tillegg hører jeg historier om omsorgssvikt, diagnoser, traumer, angst og depresjon. Jeg føler en enorm mykhet for det lille barnet, og klarer å se bak eller forbi den kriminelle handlingen. Og jeg får troa på at ved å vise mer ydmykhet, også ovenfor de som har andre holdninger og verdier enn meg selv, vil gjøre omverdenen min mer ydmyk mot meg og mot andre.
Comments