Jeg heter Kim, og jeg er interiørarkitekt.
Nei, vent litt. Det er ikke helt sant.
La meg prøve på nytt: Jeg heter Kim, og jeg er dekoratør. Det treffer litt bedre. For jeg elsker å dekorere. Jeg dekorerer maten jeg lager, bordet jeg dekker, veggene i leiligheten min.
Men det jeg pynter mest på, er sannheten.
Åh, ingenting som en godt dekorert sannhet! En solid bunn av halvsannheter, en fast konsistens av bullshit, toppet med et lett dryss av velsmakende hvite løgner – og voilà: en perfekt sannhet, akkurat slik jeg vil ha den.
Men hvorfor gjør vi dette? Er ikke sannheten nok? Hvorfor må den redigeres, fikses og justeres?
Å være ærlig er ikke så lett som vi liker å tro. Mange ganger velger jeg å være snill fremfor å være sann. Jeg sier ja når jeg mener nei. Gjør ting jeg ikke vil, for å blidgjøre andre. Jeg pynter sannheten for å gjøre den mer spiselig – for meg selv og for dem rundt meg.
Da jeg vokste opp, fikk jeg høre at faren min døde i en bilulykke på vei hjem til oss for å feire jul. Jeg tvilte aldri. Det var sannheten. Den jeg fortalte videre.
Mange år senere fant jeg ut at det ikke stemte. Sannheten var mørkere. Min bestemor ville skåne meg. Så hun bakte en historie som hun trodde jeg ville tåle. Men konsistensen var feil. For mye bullshit. Da jeg fikk vite sannheten, følte jeg meg lurt. Hvem var jeg egentlig, hvis den jeg trodde jeg var, var basert på en løgn?
Én ting er å være uærlig overfor andre. Men hvorfor er det så vanskelig å være ærlig med seg selv?
Jeg lyver til meg selv hele tiden. Lover ting jeg ikke holder. Forteller meg selv at jeg skal begynne på noe i morgen – og vet at det er løgn i det øyeblikket jeg sier det.
Men den største løgnen jeg har fortalt meg selv? At jeg ikke er bra nok. Den løgnen har jeg hørt så mange ganger nå, at jeg ikke gidder å tro på den lenger.
Så hva med ærlighet på yogamatta?
Egoet mitt vil prestere. Det merkes spesielt i Ashtanga. Jeg pusher kroppen for hardt, fordi jeg vil få til, mestre, prestere. Kroppen sier fra. Men i stedet for å lytte, kjemper jeg meg gjennom. Pynter på sannheten. Sier til meg selv at det går fint, selv om jeg vet at det ikke gjør det.
Men kanskje det er på tide å pensjonere meg som kakedekoratør? Etter så mange år med pynting og justering, husker jeg knapt hvilke ingredienser som hører hjemme hvor.
Så kanskje jeg heller skal dekorere hjemmet mitt. I det minste er det én ting jeg ikke skammer meg over.
Comments