Ærlighetens rolle i tilfriskning

Hvordan bryte ut av fornektelsens boble

Ærlighet er kanskje den vanskeligste, men viktigste delen av tilfriskning. Fornektelse, eller det å unngå å se virkeligheten, spiller en stor rolle både i avhengighet og andre deler av livet. Jeg har sett hvordan fornektelse har vært en stor utfordring i min egen kamp mot avhengighet, og den dukker også opp andre steder i livet mitt.

Jeg har ofte nektet å se situasjoner for hva de egentlig er, og jeg tror vi alle har våre egne områder der fornektelse spiller en rolle. Jeg nektet å se at min avhengighet krevde denne fornektelsen for å overleve. Jeg skadet meg selv,men var ikke villig til å se det kaoset som fulgte med, eller de ressursene som kunne ha hjulpet meg. Jeg var fanget i en boble der ‘’alt går fint’’, et mantra mange av oss kjenner. Hvor ofte sier vi ikke at ‘’alt går fint’’, når sannheten er at det ikke gjør det? Det er en form for fornektelse – å ikke engang være ærlig med oss selv om at ting faktisk ikke er bra. Kanskje vi er triste, i sorg, eller sinte, men vi undertrykker følelsene.

Jeg nektet lenge å innrømme at jeg hadde et problem. Selv da jeg var inn og ut av rehabilitering og sykehus, klarte jeg ikke å si høyt at noe var galt. Det var åpenbart for dem rundt meg, men jeg holdt fast på illusjonen om at jeg hadde kontroll. Jeg følte at dersom jeg skulle erkjenne det, måtte det komme fra meg – at det måtte være mitt valg. Fornektelsen fungerte som et skjold, og så lenge jeg kunne late som om at ‘’alt går fint’’, kunne jeg slippe å møte realiteten. Det var ikke før boblen min begynte å sprekke, at jeg kunne se sannheten for hva den var.

Jeg var overbevist om at jeg kunne kontrollere situasjonen. Som en strateg prøvde jeg hele tiden å finne ut hvordan jeg kunne bruke rusmidlene på en riktig måte. Denne tankegangen hindret meg fra å forstå hva som faktisk skjedde. Jeg ble besatt av ideen om å bli en ‘’normal’’ bruker, og i stedet for å møte virkeligheten, levde jeg i en tykk boble som skjermet meg fra sannheten. Noen ganger ble boblen tynnere, og jeg fikk et glimt av virkeligheten – jeg tenkte ‘’'dette er alvorlig’’. Men hver gang skyvde jeg tanken bort og overbeviste meg selv om at alt fortsatt var fint.

Denne illusjonen, denne boblen, var ikke bare et problem for meg, men også for de rundt meg. De som sto utenfor boblen lurte på hvordan de kunne hjelpe meg, hvordan de kunne få meg til å slutte. Men som en som var fanget i denne boblen, vet jeg at ingen kan tvinge deg ut av den. Det må komme fra deg selv, når du er klar til å møte sannheten. Boblen begynner å bli tynnere når virkeligheten blir umulig å ignorere, og det er da muligheten for forandring kan komme.

Bessel van der Kolk sier at når vi ikke klarer å håndtere det vi vet eller føler, er en av våre beste forsvarsmekanismer å fornekte det eller distansere oss fra det. Dette er noe vi alle gjør, en overlevelsesstrategi for å beskytte oss mot smerten eller ubehaget som ofte følger med å møte sannheten. I stedet for å åpne oss for utfordrende innsikter, graver vi ofte hælene dypere i våre eksisterende overbevisninger, selv når de blir konfrontert. Det er ofte enklere å bli der vi er, selv om det betyr å lyve for oss selv.

Jeg kan kjenne meg igjen i dette. Det føles som å være fanget i en illusjon, der man gjør alt for å unngå å se situasjonen som den virkelig er. Jeg husker en meme som illustrerer denne fornektelsen perfekt: En hund som sitter rolig ved et skrivebord med en kopp kaffe, mens huset rundt ham står i full brann. Til tross for den åpenbare katastrofen sier hunden bare: «Dette går fint.» Det er en treffende metafor for fornektelse – en tilstand der vi nekter å erkjenne virkeligheten, selv om alt rundt oss kollapser. Mange av oss har vært i denne boblen av fornektelse, og det krever en stor dose ærlighet, både overfor oss selv og andre, for å bryte ut av den.

Tilbake til min egen historie: For meg ble rusmidlene min måte å unnslippe følelsene jeg ikke var villig til å møte. Rusmidlene ble en løsning på ubehagelige følelser, men løsningen kom med et ekstra lag av fornektelse fordi jeg overbeviste meg selv om at det ikke var et problem.

Jeg levde i en tykk boble av fornektelse. Noen ganger ble boblen tynnere, og jeg ba om hjelp, men så ble jeg redd og boblen ble tykk igjen. Jeg dyttet folk vekk og sa ‘’alt går fint’’. Til slutt ble boblen så tynn, like etter en overdose. Det gikk plutselig opp for meg: 'Jeg kommer til å dø'. Folk hadde advart meg i lang tid, men for første gang klarte jeg virkelig å ta det innover meg. Jeg så sannheten i øynene og forstod at dette ikke var det jeg ønsket. Det var ikke derfor jeg startet med det. Det var i det øyeblikket lyset brøt gjennom, da sprekken i illusjonen oppsto, og jeg fikk en kort sjanse til å velge annerledes. Siden den dagen har jeg aldri hatt en overdose.

Noe av det viktigste jeg har begynt å forstå på min reise, er at ærlighet er nøkkelen til å bryte gjennom fornektelsen. Å være ærlig med oss selv er ofte det første, og kanskje vanskeligste, steget. Det innebærer å våge å møte smertefulle sannheter, men også å oppdage friheten som følger med ærlighet. Når vi slutter å

rettferdiggjøre og unngå, gir vi oss selv muligheten til å konfrontere det vi har fortrengt, og faktisk ta grep for å forandre det. En metode som har hjulpet meg på denne veien, er å skrive ned tankene mine og se dem på papir. Når jeg ser mine egne unnskyldninger svart på hvitt, blir det ofte tydelig hvor urimelige eller urealistiske de er. Det minner meg om at følelser, selv om de er ekte, ikke alltid representerer sannheten; de kan være farget av frykt, fornektelse eller gamle mønstre.

Ærlighet er ofte en krevende prosess, fordi den tvinger oss til å konfrontere sider av oss selv og situasjoner vi helst vil unngå. Det er heller ikke noe som skjer én gang, men en kontinuerlig praksis som krever både tålmodighet og, kanskje viktigst, medfølelse med oss selv. Selv om ærlighet kan være utfordrende og smertefullt, er det også nøkkelen til å bryte ut av fornektelsens boble og åpne døren til større frihet, både mentalt og følelsesmessig.

En vei ut av fornektelsen: En oppfordring til Deg

Til deg som enten selv lever i fornektelsens boble, eller kjenner noen som gjør det: Boblen blir tynnere med tiden, og det oppstår sprekker. Det er i disse øyeblikkene at forandring er mulig, og det er da du kan være til stede – for deg selv eller for den andre.

Vi har alle ulike grader av forståelse for når vi er fanget i boblen og når vi ikke er det. Jeg oppfordrer deg til å snakke om det, finne én person å være ærlig med. Når vi

deler det som foregår i hodet vårt – unngåelsen, rettferdiggjørelsene, historiene vi forteller oss selv – får vi et annet perspektiv. Å skrive ned tankene hjelper også, det bremser prosessen og gjør det tydeligere: "Hva er det jeg egentlig holder på med?"

Følelser kan være intense, men de reflekterer ikke alltid sannheten. Vær snill med deg selv gjennom denne prosessen, spesielt når du jobber med dype mønstre. Gi deg selv rom til å utforske og forstå, vel vitende om at innsatsen er verdt det.